One to watch!

Erkjenner at det ikke skrives mye blogg om dagen, men kan strekke meg til å gjøre sesongoppsummeringen av Premier League til en fast spalte - skrev vel noen ord om dette i fjor også. Søndag om en uke spilles siste runde i verdens beste liga. Enkelte ting er allerede avgjort, men de største spørsmålene er enda ikke besvart. Hvilken Manchesterklubb stikker av med gullet, hvem kvalifiserer seg til Champions League, blir det Bolton eller Queens Park Rangers som slår følge med Wolves og Blackburn ned til nivå 2? Svarene kan du enten vente til søndagskvelden med å få, eller så kan du lese ferdig dette innlegget! 

Kvelden i kveld var av det triste slaget, da Blackburn Rovers - et av Englands vakreste lag - måtte kaste inn håndkleet i det som har vært en sesonglang kamp for tilværelsen under - og mye på grunn av - ledelsen av Venky's og Steve Kean. Når en gjeng indiske kyllingfarmere bestemmer seg for å kjøpe en Premier League-klubb, i tillegg uvitende om at tre lag rykker ned fra denne ligaen hvert år, lover det sjeldent bra. Når en særdeles habil manager får sparken og en ukjent mann som tilfeldigvis benytter samme agentbyrå som kyllingfarmerne får jobben i stedet, da lover det enda verre. Blackburn måtte kjempe en nevekamp for å fornye Premier League-kontrakten i fjor vår, og lærte dessverre ikke noe av dette. En rekke dårlige spillerkjøp - Scott Dann, Simon Vukcevic m.m - og noen ikke særlige smarte salg - Phil Jones, Nikola Kalinic til en viss grad - samt et treningsprogram som ikke er designet for at spillerne skal være i stand til å holde ut 90 minutter på banen er faktorer som heller ikke har hjulpet klubben. De måtte se seg slått 1-0 på eget gress i kveld av Premier Leagues lasaron, også kjent som Wigan Athletic, som nok en gang på mirakuløst vis presterer å klamre seg fast til planken de var så gledelig nære å måtte gå. Lykke til i Championship, Blackburn, håper på et umiddelbart gjensyn! Det gjelder imidlertid ikke klubbens eiere og manager. 

Ellers ser vel de fleste fram til å få avklart hvem som tar årets førsteplass. Selv håper jeg på en femte Premier League-vinner, noe det for så vidt ligger an til å bli. Manchester City har med sine oljepenger bygd et svært underholdende lag, med spillere som Agüero, Yaya Touré, Balotelli og Kolarov som sørger for show i nesten hver kamp de spiller. Søndag møter City QPR på Etihad, noe som i utgangspunktet skal være en komfortabel hjemmeseier. Manchester United møter Sunderland i nord, en kamp som også ligger an til å bli vunnet av favorittene. Dersom begge Manchesterklubbene vinner vil City bli kåret ligamester, men hvor utrolig typisk hadde det ikke vært om QPR blir gitt et gratisstraffespark eller at Heidar Helguson nok en gang scorer et av sine berømte uglamorøse knemål? At City fortjener ligagullet rår det ingen tvil om, man kan bare ta en titt på de innbyrdes oppgjørene. I åpningen på dette innlegget lovet jeg svar på alle spørsmål, og vanskelig som det er å svare på akkurat dette før historiebøkene er blitt skrevet, skal jeg allikevel prøve meg. Jeg tror QPRs frykt for nedrykk samt vår urettferdige Gud i et tett samarbeid vil tjene horisontalstripene poeng mot et City som kanskje har tatt gullet på forskudd. Manchester United vinner på the Stadium of Light, og dermed stikker tyggistyggeren over alle tyggistyggere av med nok et trofé. Jeg håper selvsagt jeg tar feil. 

Så tar vi for oss de to uavgjorte Champions League-plassene. I øyeblikket sitter Londonrivalene Arsenal og Tottenham på dem, men årets komet Newcastle ligger å lurer i tillegg til at Chelsea matematisk fortsatt er med i kampen. Chelsea skal for så vidt ut i Champions League-finale i slutten av måneden, og med seier der kvalifiserer de seg uansett ligaplassering, noe som kanskje er den beste sjansen de har for akkurat dette. Hvis Chelsea vinner Champions League kan seedingen endre seg for England, slik at kun de tre beste kvalifiserer seg. Mesteren får alltid muligheten til å forsvare tittelen. For at Chelsea skal kvalifiseres gjennom ligaplassering må de slå Liverpool på Anfield i morgen i tillegg til Blackburn på eget gress søndag. Tottenham har det som ser ut til å være den enkleste kampen - hjemme mot Fulham. Newcastle reiser til Goodison Park og Everton mens Arsenal møter mitt elskede West Bromwich Albion på Hawthorns. Tre åpne kamper, men her må det vel også gis svar. Chelsea vinner Champions League, men klarer ikke topp fire-plassering i ligaen. Tredjeplassen vil gå til Arsenal, selv om jeg ikke tror de slår West Brom. Grunnen til at de allikevel tar tredjeplassen er at Tottenham vil slite mot et Fulham i form og Everton vil gjøre alt de kan for å bli byens beste lag. Dersom UEFA gir England en femte Champions League-plass går den altså til Tottenham. 

Spørsmålet om nedrykkslag nummer tre ble for så vidt besvart i samme sleng som spørsmålet om ligamesteren, så da går vi videre til o2ws kåringer! 

Årets spiller: her kan de fleste gjette seg fram til svaret. I en sesong som startet med at avisene spekulerte i managerbytte hos Arsenal, tok Robin van Persie manageren sin i forsvar og leverte utrolige 30 Premier League-mål foran siste runde. Var det ikke for denne mannen hadde kanskje avisene tippet riktig angående Wenger. Det finnes selvsagt andre gode kandidater, derblant Grant Holt som vi alle har forelsket oss i gjennom sesongen, men 30 ligamål i en klubb som ikke engang er sikret topp fire-plassering gjør van Persie selvskreven. 

Årets manager: i fjor var de tilbake fra et opphold i Championship, i år kriger de om Champions League. Alan Pardew har tatt Newcastle tilbake til der de var for ti år siden, og det etter at de siste sesongene har vært gjennomsyret av interne problemer hos geordiene. Paul Lambert, Brendan Rogers og Roy Hodgson er også managere som med god samvittighet kan fyre opp kubaneren og sprette sjampanjen etter flotte prestasjoner, men Prince Pardew tar øverste pallplassen. 

Årets signering: hentet de han gratis? Demba Ba har i alle fall vært spydspissen blant Pardews menn i år, et mannskap bestående av flere supersigneringer. Når en klubb mister Joey Barton, Kevin Nolan og José Enrique frykter fansen det verste, men når samme klubb henter inn Demba Ba, Yohan Cabaye, Davide Santon, Papiss Cissé og i tillegg får Hatem Ben Arfa friskmeldt, da kan fansen puste lettet ut igjen. Sistnevnte signering, Cissé, vil jeg gjerne at deler denne prisen med Ba. Når januarvinduet åpnet og Newcastle hadde en halvvond periode, kommer Papiss Demba Cissé og blåser nytt liv i klubben med 13 mål på under en halv sesong. Creds. 

Årets mål: enda mer Magpies. Denne Maradonnaimitasjonen fra Hatem Ben Arfa gjorde meg halvkram. 

Årets skuffelse: denne er litt verre, da det er to lag som har skuffet grovt. Liverpool svidde av et par statsbudsjett på nye spillere og ansatte selveste ikonet på klubben til manager, men en Carling Cup-seier viste seg å bli eneste lyspunktet i en sesong som gir dem den verste tabellplasseringen jeg kan huske å ha sett de på. Aston Villa har også møtt veggen denne sesongen. Mye tydet på at de ville få det litt tøffere enn i de siste sesongene da de solgte nesten alle stjernene, men en kamp mot nedrykk er uakseptabelt selv for et lag med kallenavn Skurkene. Overlater denne avgjørelsen til mine kjære lesere (ja, vær så snill å kommentér!)

 
Med det takker jeg og Robin van Persie for nok en fantastisk sesong! 

0-1 tap mot Stoke, 0-2 tap mot Liverpool, 1-3 tap mot Spurs og nå 1-2 tap for Wigan. Det spøker på The Hawthorns i høst, og manager Roy Hodgson ligner mer og mer et spøkelse fra tidligere sesonger etterhvert som tragedien fortsetter. 14 mål på 15 kamper er like dårlig som hos Wigan, og sammenlignet med 20 mål og fire poeng mer etter like mange kamper i fjor ser det ut til at sesong 2-syndromet rammer Albion for fulle seil.

Toppscorer Long og fjorårets frelser Odemwingie kom ikke til de store sjansene i ettermiddag og problemet forble nok en gang uløst av Tchoyi-teorien. Somen Tchoyi, en OK Tippeligaspiller i sin tid, har for tiden jobb som joker i det som skal være en topp 10 Premier League-klubb. Denne jobben er det få som unner han, da hele hans spill går ut på å stoppe tempo i spillet ved å forsøke noen overstegsfinter som resulterer i ballbesittelse hos motstanderen. Somen skulle aldri ha scoret hattrick mot Newcastle i fjorårets siste kamp, for han så lenge ut til å være på vei bort. Det skjedde altså ikke.

Irlands EM-billett Simon Cox forblir som vanlig på benken uten å gjøre annet enn å blande saft for slike som Tchoyi, og Mulumbu som har hatt en forferdelig sesong så langt, sammenlignet med fjoråret, får fremdeles tillit fra start, noe som kostet oss et mål også i dag. Tempoet har sunket betraktelig siden Di Matteo, men man kan ikke ta fra Hodgson æren for vårens snuoperasjon. Forsvaret har tettet seg noe under Roys ledelse, men allikevel får mumier som Steven Reid det til å løsne i limingen til tider, noe som igrunn lett kan unngås ved å sette Billy Jones tilbake i førsteelleveren etter gode resultater på venstre back tidligere i høst. Julen er tiden for ønsker, og Roy Hodgson er definitivt gammel nok til å spille julenisse, det bare mangler litt skjegg. Kan vi ikke skrive opp to-tre kvalitetsspillere på ønskelista vår, gi bort Somen Tchoyi i julegave til en kjip onkel og så sende julenissen tilbake til Nordpolen? Vi har enda ikke holdt oss i Premier League med kun én manager på en sesong, og det later ikke til at statistikken skal bli brutt i år heller.

Ønsker Roy Hodgson til lykke med den kommende pensjonisttilværelsen og ønsker alle lesere en riktig god jul!

Velger først og fremst å gjøre det klinkende klart at jeg ikke har noen planer om å vitse rundt i dette innlegget, noe jeg i høy grad gjør sånn ellers.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, så må beklage om denne artikkelen ser rotete og uferdig ut, for det er akkurat slik tankene i hodet mitt utformer seg nå. Jeg finner ingen syndebukk eller noen form for etterpåklokskap i det som har skjedd, det er høyst uvanlig til meg å være. Noe slikt er ikke mulig å forutse, for det er ingenting mellom himmel og jord som tilsier at et menneske kan finne på å gjøre dette mot sin egen art. Men nok om gjerningsmannen/gjerningsmennene, for den/de ansvarlig(e) er ikke verd tastetrykkene som kreves for å beskrive han/hun/dem.

Ble lamslått av nyheten om at regjeringskvartalet var blitt offer for et bombeangrep, og at det resulterte i flere dødsfall. Men stygt som det er å si det, havner dette i skyggen av nyheten som senere kom om at minst 80 mennesker er funnet døde på og rundt Utøya. Dimensjonen av dette er rett og slett for stor for meg til å forstå. At noe slikt faktisk kan ta sted i vårt kjære fedreland er så utenkelig at det ikke engang har blitt presentert i en roman eller en film, så vidt jeg vet. Klarer ikke å forestille meg sorgen og tankene til involverte og pårørende, men de har all den sympati jeg kan hente fra hjertet mitt.

Beklager så endeløst mye til alle pårørende i begge disse grufulle hendelsene, beklager til enhver som mener det er upassende å blogge om dette og beklager til alle verdens muslimer for at dere fikk skylden i første fase. Hvil i fred, alle dødsofre av ugjerningene 22. juli 2011, dere vil aldri, aldri glemmes.

I restutisjonsfasen av en tærende influensa fikk jeg anledning til å nyte årets kanskje største sportsbegivenhet i fred og ro, nemlig supersøndag. Selv om vinneren av årets Premier League for lengst ble kåret, og beklagelig nok den samme kjedelige vinneren som det nesten alltid blir, var det vill vest i bunnen av tabellen. Jeg hadde lagt julebrusen i fryseren for å feire den etterlengtede avskjeden med Premier Leagues sorte får, nemlig Wigan Athletic. Men så kloret de seg fast for nok et år. Og det skal jeg si dere; selv om de sponsorkåte 70tallskledde søndagsspillerne skulle klare å holde seg i ligaen i 50 år til vil de fremdeles ikke være et verdig Premier League-lag. Slike ?lag? som må sloss med nebb og klør hvert bidige år for å holde plassen de aldri har fortjent og bruker skitne triks som å lure til seg franske diamanter fra senile managere i bytte mot annenrangs løpeprikkspillere, de finnes det rett og slett ingen respekt for.

Lillebror fra Lancashire, Blackpool, laget vi alle har forelsket oss litt i denne sesongen, enten vi vil innrømme det eller ikke, måtte til slutt ta den lange marsjen tilbake til intense Championship, som etter min mening er verdens nest beste liga. Riktignok kunne de kanskje trengt ti gode år til i Barclays stolthet før de også kunne blitt tatt inn i min egen lille PL-losj, men de viste oss noe nytt og spennende. Et lag av murere og gruvearbeidere samt en skotsk trollmann for å tilføye litt magi til startelleveren, og ved roret en herlig manager som antageligvis får forespørsler fra de fleste TV-kanaler om talkshowjobber. De tok en dobbel mot Liverpool, viste Tottenham at de ikke var velkomne på Bloomfield og leverte en rekke gode prestasjoner mot de fleste lag. På slepet ned trappen fikk de med seg ligaens nest mest usynlige lag, nemlig Birmingham. Brum blir neppe noe savn, men de tok en nedrykksplass som egentlig var reservert Wigan eller Wolves, så det blir ingen lovord å tildele dem i år, annet enn at jeg takker for de seks poengene vi uten særlig bryderi fikk fra dem.

Emosjonelt nedbrutt som jeg blir av å se Wigan fornye kontrakt og Blackpool gå tilbake til blod, svette og tårer, har jeg mer enn god nok grunn til å være fornøyd med årets utslag i verdens beste liga. Klubben i mitt store hjerte, West Bromwich Albion, endte på 11. plass i toppdivisjonen, beste plassering siden 1983. Personlig har jeg alltid foretrukket briter i engelske klubber, men i år tar jeg gledelig av meg hatten for afrikanerne som har bevist at de kan å spille fotball. Peter Odemwingie, prislapp £1.5mill, satte 15 fulltreffere samt en grei rekke assisterende. Fernando Torres, prislapp £50mill, eller Andy Carroll, prislapp £35mill, var ikke like heldig. Youssouf Mulumbu, prislapp £175k, vekt 65kg, ankret opp midtbanen, taklet selv de største og styggeste guttene ned i støvet og endte med syv mål og klubbens årets spillerutmerkelse. Somen Tchoyi, prislapp ukjent men neppe høy, snudde 3-0 til 3-3 med tre perler i dag og fikk med seg matchballen og gode ord fra kongen ? Roy Hodgson ? hjem til Birmingham og sommerferien. Selv om jeg har ingenting annet enn kjærlighet for mine afrikanske venner i verdens beste fotballag, håper jeg verdens beste fotballtrener Roy hører på meg og skaffer oss noen habile ikke-afrikanere som kan fylle de samme posisjonene nesten like godt som disse tre nå i sommer. Rasistanklager kan sendes som kommentarer på innlegget NÅ. Grunnen til at jeg skal spørre herr Hodgson om dette er fordi Afrikamesterskapet starter midtveis i den engelske sesongen, og de lagene som har disse tre fantastiske afrikanerne kommer til å holde det gående helt til slutten, så det er alfa omega at vi skaffer oss substitutter til denne perioden! Unnskyldninger for grove og ikke minst tåpelige rasistanklager kan sendes som kommentarer på innlegget nå. Ellers vil jeg takke alle i klubben som har bidratt til å gjøre dette året verd å leve for meg, og endelig har sjefen over alle sjefer i Albion, Jeremy Peace, gitt meg grunn til å vurdere å kvitte meg med vodoodukka som ligner mistenkelig på han.

Premier League 2010/2011 har vært en av de beste jeg kan huske, håper neste år blir like fantastisk! Gleder meg til høsten! Out.

Ligaens beste spiss, kjekkeste mann og det egentlige beste kjøp for sesongen. Peter Ozase Odemwingie!


Bilder hentet fra uwicsu og skysports.

Takk for sist, lesere! Denne gang blir det heller labert med gode poeng og oppklarte verdensproblemer, velger å skrive dette innlegget mest for å konstatere at jeg ikke har flyttet til Nord-Korea.

Hva gjør man når man skal skrive om noe men man ikke har noe å skrive om? Man skriver noe allikevel. Regner med mange har ventet på mine subjektive synspunkt på alt som står på dagsorden nå for tiden, for det er faktisk bemerkelsesverdig mye.

Først og fremst har solens rike nylig blitt utsatt for en natur-og atomkatastrofe av dimensjoner, rapporterer cpt. Obvious. Dette ønsker jeg ikke å skrive mye mer om, for slikt kødder man ikke med. Eventer i Nord-Afrika derimot, er det rom for å mene et og annet om.

Om jeg har fulgt med godt nok i timen så tør jeg å skrive at Tunisia var først ut. Her fant det gode folk ut av at de faktisk ble styrt av en tyrann, og gjorde det som måtte til. Egypterne var raske på å følge opp eksempelet, og Mr. Cash Money Hosni Mubarak ble etter litt om og men forvist fra sitt kontor. I disse vakre landene gikk dette så og si rolig for seg i den grad man kan kalle en revolusjon rolig.

I Libya derimot, der satt den største av de tre bukkene Bruse. Muammar Gaddafi - som ved første øyekast kan forveksles med en karikaturtegning av en Keith Richards på karneval - lot ingen komme med pappeskene for å pakke ned skrivebordspynten med det aller første, for denne mannen hadde jo en fin liten hær under puta. Gaddafi var slem gutt og svarte kritikerne med kuler og krutt, og NATO ble sure. Nå skal jeg ikke snakke altfor nedlatende om NATO, ettersom jeg har vært en del av deres styrker selv, men det var jaggu på tide å legge seminaret for vårparten av 2011 til Libya, for der er det nok av ting å ta tak i. Forhåpentligvis reiser de nedover med en enveisbillett til Haag til gamle Muammar, som ser ut til at han kunne trenge en pust i bakken og litt tid for seg selv etter å ha vært medienes yndling i en god stund nå.

Ellers i nyhetsbildet fyres Norges nye superstjerne Stella opp til å hoppe etter Wirkola, eller hoppe etter Rybak, som vår forrige "norske" Grand Prix-deltager het. For meg som er i besittelse av en særdeles god musikksmak vil jeg kategorisere "Haba Haba" som en sjeldent ubrukelig låt. For det første kan ikke dama å synge, for det andre er ikke teksten verd verken blekket, papiret, muskelkraften og de fem minuttene som ble benyttet for å udødeliggjøre den.

Man må jo nevne at Tippeligaen nå har blitt sparket i gang igjen, og som alle år tidligere ble min glede og mine forventninger til dette knust allerede før pause i åpningskampen, for det er jo like elendig fotball som det var i 2010. Vil anbefale alle lesere å heller følge Premier League, der er det et storlag under utvikling ved navn West Bromwich Albion som setter en stopper for Arsenals gullhåp. Endelig et svakt tegn på at det allikevel ikke stoppet ved Tony Brown og Laurie Cunningham.

Sist men ikke minst kan vi jo glede oss over at Charlie Sheen har fått sparken fra "Two And A Half Men". Dette kom som en åpenbaring for meg som liker Sheen. Serien har latterbånd, dermed taper den all respekt hos gamle Anders. Nå kan det være håp for at vi får se mannen spille gode produksjoner igjen, noe jeg har savnet fra en såpass tøff skuespiller.

Det var alt for denne gang, nå står senga for tur, slik at sjefen slipper å ringe meg i morgen ettermiddag og spørre hvorfor i helvete jeg ikke har kommet meg på jobb! I'll see you soon.

I dag ble jeg rammet av to store sjokk, det ene verre enn det andre. For det første, Blog Awards - har vi en egen prisutdeling for bloggere her til lands? Sjokkerende. For det andre, og kanskje det som traff meg hardest; jeg var jo ikke nominert i noen som helst kategori. Jeg føler meg snytt og forbigått og det med dere elskverdige fans fulle og hele støtte går jeg ut ifra.

Til VG (http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10029761) kritiserer Linnéa Myhre - hvem det enn måtte være - denne prisutdelingen og uttaler at hun føler seg som en taper midt oppe i den store mengden av norske bloggere, og hun forstår virkelig ikke hva hun har der å gjøre. For å kunne redde nattesøvnen kommer hun med det stålsolide argumentet "men me må jo berre vere med å smile å late som me he d jevla kult". Nei, Myhre, det må du ikke. Nå vet ikke jeg hva som foregikk tidligere på dagen, men jeg kan ikke få meg til å tro at en mann i 40-årene sparket inn døra di, dro deg opp fra senga, bad deg pynte deg og det hele med en ni-millimeter drillet velplassert inn i ryggsøyla di. Det slår meg at du prøver å holde liv i et image som en til de grader negativt innstilt person, men der stryker du med glans da du trosser dine såkalte meninger og møter opp et sted du gir uttrykk for at du absolutt ikke vil befinne deg. Hadde jeg fra før av visst hvem du var og lest bloggen din ville jeg mista en hel del respekt for deg. Jeg tror du skuffer dine lesere.

På samme måte som Myhre er jeg redd for at jeg skuffer mine egne kjære lesere som jeg elsker så høyt ved å publisere et innlegg som inneholder kritikk til andre i miljøet og får dette til å ligne mer og mer på en blogg verdig en nominasjon i Blog Awards, og det skal jeg være den første til å beklage for. Jeg skal i framtiden jobbe hardt for å ro i land denne bloggens gode navn og rykte, men jeg legger ikke skjul på at det hadde vært gøy med en kommentar fra den tilsynelatende store Linnéa Myhre, dersom hun tar seg tid til å mate småfiskene da. So long!

Nok en gang et innlegg relatert til dagens musikk.

Etter en lengre samtale med en god venn av meg slo det meg at dette har jeg ikke blogget om før. Forbered dere på min hittil største frustrasjon.

I ny og ne liker jeg som de fleste andre norske ungdommer å ta meg en fest i lystig lag, og i de aller fleste tilfeller starter festen på et vorspiel, og på et vorspiel hører musikk bestandig hjemme for å sette stemninga. Med mindre du er invitert på vorspiel hos eliten av musikklinja er det som regel relativt ferske spor av det slaget man hører på The Voice som blir spilt, og de fleste tilstedeværende har vanligvis et bredt spekter av foretrukne låter og en mening om dem de ikke spiller, hvilket som for så vidt er greit.

For min del går det stort sett for det samme hvilke sanger som blir spilt, ettersom de fleste er blendende like, men allikevel, som Oslolosen sier: "hver gang er det noen som skal lage kvalm!" Er det en ting jeg rett og slett ikke fordrar, og som litterært river og sliter med makt i hjerterota mi, så er det når en person har satt på en sang han eller hun gjerne vil høre minst to minutter av, men blir frarøvet denne lille gleden av festens største - unnskyld ordbruken - kuk. Selv om I Just Had Sex akkurat har blitt spilt åtte ganger på rappen skal en eller annen talentløs festbrems ta det siste av de ni livene til enhver stakkar og sette den på kun få sekunder etter et menneske med en utilgivelig smak for forandringer drister seg til å sette på en annen låt.

Siden jeg blir like deprimert på hvert eneste vorspiel av denne grunnen har jeg begynt å tenke mottiltak. Etter hard spekulasjon ønsker jeg meg tilbake til det glade sekstitall, da jukeboksen hersket. For en fantastisk oppfinnelse! Er det en låt man har et brennende ønske om å høre på så putter man på noen få luskroner og får viljen sin, uten at noen kan stikke kjepper i hjulet for en. Man må rettferdig nok stille seg i kø. En mode innspirert av dette skulle jeg gjerne sett at Spotify lanserte. Da kan man jo lete etter han som bruker 200 kroner på I Just Had Sex på en hel kveld.

God morgen til alle dere kjære lesere, og godt nyttår forresten!

Årets første innlegg, og denne gangen blir det et saklig et, uten at det nødvendigvis blir objektivt på noen som helst måte. Det er en ting som har irritert meg i lang tid, noe jeg tar sjansen på å blogge om nå som jeg har trådd ut av tenårene og entret en ny epoke i livet mitt. Forhåpentligvis vil flere høre på en voksen mann.

Dagens listemusikk preges mye godt av R'n'B og Hip-Hop. Man kan mene hva man vil om det. Personlig føler jeg ingen gnister ved å høre på dette, men det er nå så. Jeg respekterer at mange andre hører på denne musikken, og jeg respekterer musikerne innenfor denne sjangeren for at de lager noe som er deres eget, selv om det kanskje har litt den samme effekten som danseband; har man hørt én så har man hørt alle. Men så kommer vi til det som rett og slett gir meg søvnløse netter: hver j***a hit-singel som blir sluppet ut i denne sjangeren blir covret av en eller annen kjempeindie musiker verden enda ikke har hørt om og helst hadde forblitt uten som tror han/hun har funnet opp kruttet.

Correct me if I'm wrong, men førstemann ut med dette eksperimentet var Milow med sin versjon av Ayo Technology først framført av 50 Cent og Justin Timberlake. Det var i alle fall første pop cover jeg hørte. Da jeg først hørte denne sangen ble jeg ganske fenget. En for meg ukjent, men allikevel talentfull musiker fra Belgia gjorde en særdeles middelmådig låt om til noe langt mer hørbart, og i perioder var denne ganske så ofte streamet på min YouTube. Men så kom bølgen. Jamie Cullum med Don't Stop The Music, The Baseballs med en million håpløse cover, et par svensker med noen failures og det finnes sikkert tusenvis som jeg ikke har snublet over enda og forhåpentlig aldri vil snuble over heller. Dette er blitt en klisjé omtrent på linje med hvordan norske filmer alltid starter med slutten, og det er ikke til å holde ut. At disse artistene faktisk får platekontrakter er som å kaste flagget på St. Hansbålet - respektløst. Da de originale artistene skrev og spilte inn disse låtene i sin stil var det fordi det var slik de var ment. Hadde de ville laget monoton popmusikk og ment at tekstene deres egnet seg bedre til det - tro meg - da ville de gjort det. Vi kan jo høre for oss hvordan det ville blitt andre veien: 50 Cent topper denne uken VG-lista med den splitter nye rapsingelen I Want It That Way!

You get my point?

Før jeg formulerer det jeg har på hjertet, husk at det forekommer ytterst sjeldent disse dager at jeg er våken før klokken 12 på morgenkvisten. Feel the moment.

Etter 14 dagers ventetid fikk jeg endelig SMSen jeg har begjært grådig siden jeg åpnet første luke i årets adventskalender. Min splitter nye datamaskin - den fjerde jeg kommer til å eie i hele mitt liv (hvilket indikerer at dette er en sjelden investering for mitt vedkomne, og dermed gjøres det til en merkedag i min almanakk). Full av iver vred jeg om nøkkelen i familiebilen og så virkelig frem til å få ungen i hus antatte fem minutter senere, men det viste seg at her i verdens rikeste land - men i landet som til tross for utenkelige summer oljepenger har verdens verste veier, angivelig, bor jeg utvilsomt på den aller verste. Hele fordømte Kongsveien var kledd i et isdekke som ville gjort selveste Sonja Henie stolt, og den stakkars forhjulsdrevne Corollaen til far måtte kaste inn håndkleet allerede i første stigning. Noen lange, bitre og ikke minst ekstremt varsomme minutter senere sitter jeg da her igjen, på den samme gamle datamaskinen som før, i full forbannelse over Statens Vegvesen. I et samfunn der parkeringsbøter, fartsbøter etc. gir et himmelropende høyt overskudd hvert år kunne de i det minste kostet på oss noen få hekto GRUS på denne gudsforlatte veien!

Frustrert blogger og bilist out!

Kjære innbyggere og innavlede i Molde by. Etter en lang og til dels hard kamp måtte dere kaste inn håndkleet nok en gang. Det vil faktisk bli født Kristiansundbarn i fremtiden, og innbyggerne i vår stolte kommune slipper å takke skitne Romsdalstalende kirurger for at livet deres blir forlenget. Vi forstår at dette var en hjertesak for dere fra feilsiden av Furseth, men som vanlig måtte dere pakke inn skallen i det blå og hvite skjerfet dere alle har liggende et sted og gå den lange marsjen til skammekroken. Synd for dere, som allerede var på etterskudd med deres eget badeland og har et høyskoletilbud som ikke ligner grisen. Det er nå jeg som mange andre forventer klassikeren; "men vi he no MFK som e mykjy bere ennj KBK". Gratulerer, men slik det ser ut nå behøver dere en Kristiansunder for å holde klubben i drift. Som alltid - vi ender bestandig opp på toppen. Innse det, Molde, vi Kristiansundere vil alltid være bedre enn dere. Og før dere åpner skuffa og presser ut en hjerteskjærende "i", vit det at vi tåler ikke trynet på dere.

Jeg tar fullt ansvar for uproffesjonalitet i dette innlegget, jeg måtte bare få ut mine følelser. Klokka er vel over 6 på morgenen, og det kunne vært alkoholen som prater, men jeg regner med at morgendagen starter som alle andre dager - ved å treffe en innertier med dartpilen på Kjell Magne-bildet som sitter klistrert fast på dartskiva mi. God helg!